Det har blitt stadig viktigere for skolepersonale å vurdere hvordan undervisningssteder bør forholde seg til barn og unges oppfatninger om sitt kjønn og deres mulige ønsker om såkalt sosial transisjon. Flere elever, ofte flere samtidig på samme skole, uttrykker ønsker om å bytte navn og pronomen.

Skolens rolle kan ha alvorlige og langsiktige helsemessige konsekvenser for elevene. Bla videre for å lese om konseptet sosial transisjon og for konkrete råd til skoler.

Sosial transisjon er et konsept som handler om å "bekrefte" at en person er et annet kjønn enn det biologiske kjønnet, og å behandle personen deretter. Det er viktig å understreke at denne tilnærmingen ikke er uten problemer, risiko og ansvar. Enkelte skoler praktiserer sosial transisjon på følgende måter:

• Bruk av et annet navn, som eleven velger selv.

• Bruk av pronomen som beskriver det kjønnet eleven identifiserer seg med.

• Å la eleven med en transidentitet delta i aktiviteter der det er jente- og guttelag, for eksempel idrett og gruppesamtaler, i henhold til elevens kjønnsoppfatning. Det samme gjelder tilgang til kjønnsdelte rom: toaletter, garderober og overnattingsrom.

Sosial transisjon er en psykososial intervensjon som påvirker unge som stiller spørsmål ved sitt kjønn. Bekreftelse av elevens kjønnsoppfatning skjer samtidig med elevens utvikling av identitet i en fase der ungdommen ikke er i stand til å se konsekvensene. Hjernen er i kraftig utvikling i alle fall til midten av tjueårene. Effekter av denne intervensjonen på barnet/den unge som ber om dette er beskrevet på de neste sidene.

Intervensjonen omfatter også alle andre elever og ansatte, og pålegger en bestemt måte å forholde seg til og omtale en person. Hos yngre barn kan sosial transisjon i deres omgangskrets føre til vrangforestillinger om hva som er realitet, da de ikke enda klarer å skille realitet fra fantasi eller sosiale kutymer.

Sosial transisjon innebærer risiko for den unges fysiske og psykiske helse. I stedet for å lindre kjønnsrelatert dysfori, kan sosial transisjon bidra til at dysforien varer lengre enn den ellers ville gjort. Skolen mister sin nøytrale status ved å adoptere en tilnærming til kjønnsidentitet basert på et tankesett og en behandlingsmodell som flere og flere fagmiljøer innen medisin og forskning advarer mot.

Den videre behandlingen kan føre til både kjente og ukjente irreversible konsekvenser, inkludert livslang sterilitet, seksuell dysfunksjon, psykisk ustabilitet, hjerteproblemer og osteoporose. Det er også mistanke om påvirkning på kognitiv utvikling. Kort sagt: unødvendig medisinsk behandling som kan ha alvorlige konsekvenser for den unges psykiske og fysiske helse.

Forskning de siste tiårene har konsekvent vist at de fleste barn og unge med opplevelse av kjønnsdysfori finner seg til rette med sitt biologiske kjønn i voksen alder. Forskning viser også at unge som gjennomgår sosial transisjon har større risiko for å forbli i kjønnsdysforien.

Når voksne involverer seg i eksperimentering og forming av identitet og uttrykk, som er naturlige utviklingsfaser for barn og unge, blir det vanskeligere å opprettholde den fleksible utforskningen hvor barn og unge utvikler seg og endrer meninger og relasjoner til seg selv og andre. (Capo, 2023) Sosial transisjon kan medføre stagnasjon og fastlåsing i en fase av identitetsutviklingen. Dette kan føre til at barnet eller den unge søker til, og gjennomgår, unødvendig medisinsk behandling i form av såkalte pubertetsblokkere, kjønnshormoner og/eller kirurgi.

Tidligere handlet ungdommers utforskning og markering av identitet gjerne om musikksmak, interesser og valg knyttet til utseende. I dagens samfunn uttrykker noen også sin kjønnsidentitet eller seksualitet. Dette skjer naturlig i ungdomsmiljøer og er en fleksibel prosess. Når personer som anses som autoriteter, for eksempel lærere, bekrefter en bestemt identitet hos en ung elev, kan denne identiteten bli forsterket både for eleven og for miljøet rundt.

Når voksne involverer seg og tar stilling til elevens identitet, blir det vanskeligere å opprettholde den fleksible utforskningen hvor unge fritt utvikler og forandrer meninger og forhold til seg selv og andre. Ungdommene kan også bli unødig opptatt av kjønnsrelatert stress. Miljøet kan preges av mye grubling og økende krav om tilpasning av skolemiljøet, noe som også påvirker andre elever og ansatte.

Måten skolen forholder seg til ønsker om navn, pronomen og kjønnsdelte aktiviteter og rom kan få alvorlige helsemessige konsekvenser. Dette bør skolen og lærerne være oppmerksomme på og ta med i vurderingen av om elevens ønsker skal etterkommes. Dersom skolen medvirker til en sosial transisjon, blir den også ansvarlig for en helseintervensjon med risiko for å forsterke kjønnsrelaterte problemer.

Sosial transisjon er "an active intervention, because it may have significant effects on the child or young person in terms of their psychological functioning," sier Dr. Hilary Cass, som har ledet en omfattende oppsummering av all forskning på feltet for de britiske helsemyndighetene. Selv de nederlandske klinikerne som startet den første kjønnsidentitetsklinikken for unge innrømmer at å skifte tilbake til en kjønnsidentifikasjon som sammenfaller med det biologiske kjønnet, vil være svært vanskelig for barnet eller den unge.

Skolen og lærere må huske at dette handler om en særlig sårbar gruppe elever som er kjennetegnet av høy forekomst av psykiatriske problemer (75 %) og nevropsykiatriske tilstander (Kaltiala-Heino, 2015).

En amerikansk studie kartla barn med kjønnsdysfori helt ned i 9-10 årsalderen, med utbredte indikasjoner på samtidig forekomst av alle mentale helseproblemer som ble kartlagt (Russell, 2018). Alderen på barn og unge i denne gruppen går også stadig lenger ned.

I helsevesenet er det i dag en voksende erkjennelse av at dette er en gruppe barn og unge som krever høyspesialisert kompetanse, og at utredning og behandling er en kompleks klinisk oppgave.

Stadig flere forskere og klinikere stiller spørsmål ved den hittil rådende behandlingsmodellen "kjønnsbekreftende behandling" (the affirmative model), der personens egen kjønnsopplevelse blir møtt med umiddelbar bekreftelse.

Flere land har gått bort fra denne behandlingsmodellen, inkludert Finland, Sverige, Storbritannia og Danmark. Endringen har skjedd etter uavhengige og omfattende statlige kunnskapsoppsummeringer som har konkludert med manglende evidens for denne tilnærmingen.

Statens undersøkelseskommisjon for pasient- og omsorgtjenester (UKOM) har slått alarm om pasientsikkerheten knyttet til den "bekreftende" behandlingsmodellen i Norge. UKOM anbefalte i 2023 at Helsedirektoratet gjennomfører en kunnskapsgjennomgang tilsvarende våre naboland, og at den norske behandlingsretningslinjen fra 2020 blir oppdatert i tråd med internasjonal forskning.

I 2024 ba fagdirektørene for de fire helseregionene Helsedirektoratet om å revidere retningslinjen. Helsedirektoratet har bekreftet at dette kommer til å skje.

Professor Riittakerttu Kaltiala er en av pionerene innen diagnose og medisinsk behandling av barn og unge med kjønnsidentitetsrelatert stress, som nå advarer sterkt mot praksisen i behandlingsfeltet.

Den finske Kaltiala er sjefpsykiater ved Tammerfors Universitetets pediatriske kjønnsidentitetsklinikk. I oktober 2023 uttalte hun i en artikkel at "Gender affirming care is dangerous. I know because I helped pioneer it."

Kaltiala er en av flere fagpersoner som mener at umiddelbar bekreftelse av personens opplevde kjønnsidentitet er risikabelt, og at dette kan få store konsekvenser for barn og unges fysiske og psykiske helse.

Kaltiala beretter om at de rundt 2015 la merke til at en ny pasientgruppe hadde begynt å søke seg til den finske kjønnsidentitetsklinikken. Det gjaldt grupper av tenåringsjenter i alderen 15-17 år, ofte fra de samme småbyene og skolene.

Disse unge fortalte de samme livshistoriene og de samme anekdotiske fortellingene om sin egen barndom, og om at de innså at de var trans, til tross for at det ikke hadde vært en forhistorie med kjønnsdysfori.

Det viste seg at ungdommene utvekslet informasjon via sosiale medier om hvordan de skulle presentere seg på klinikken. Erfaringen med kjønnsdysfori som resultat av "sosial smitte" har Kaltiala fått bekreftet fra andre pediatriske kjønnsidentitetsklinikker rundt om i verden.

Professor Kaltiala har også påpekt at fire av fem barn med kjønnsdysfori faller til ro i sitt fødselskjønn etter hvert som de når voksen alder. Dette samsvarer med annen forskning som viser at en stor andel, cirka 85 %, vokser av seg kjønnsdysforien (Ristori J, 2016). Videre at nesten 100 % av barn og unge konsoliderer (forsterker/innarbeider) kjønnsdysforien dersom "bekreftelsesmodellen" blir anvendt (Olson KR, 2022).

Disse forskningsfunnene er svært viktige, og noe som undervisningssteder bør merke seg.

Den store økningen av unge (mest tenåringsjenter) som søker kjønnskorrigerende behandling etter raskt oppstått kjønnsdysfori, kjenner vi i dag ikke den fulle årsaken til.

Svenske helsemyndigheter (Socialstyrelsen, 2022) anbefaler å ha som mål å hjelpe unge å føle seg mest mulig komfortable med kroppen de har. Blir barnet bekreftet i en identitet på tvers av det biologiske kjønnet, sender man et signal om at kroppen er feil, og at veien til å få det bedre er å endre en frisk kropp med irreversibel behandling i form av hormoner og kirurgi. Slike signaler kan også øke angst og skam. Fra selvhat og fokus på kroppen er det kort vei til kroppsdysmorfi: en lidelse der du er overbevist om at noe er galt med kroppen din, at den er stygg eller rar. (Korte, 2023)

Mange barn og unge som sliter med kjønnsproblematikk utvikler også spiseforstyrrelser og tvangstanker. Forskning viser en tydelig relasjon mellom disse psykiatriske problemene og kjønnsdysfori, særlig hos tenåringsjenter. Mange unge jenter ser transisjon som eneste vei for å redusere sitt mentale ubehag fordi de ikke blir tilbudt alternative perspektiver (Collington-Hanna, 2022).

Internasjonalt blir det nå rapportert at stadig flere unge og såvel som voksne angrer på “kjønnskorrigerende behandling”; en behandling som gir irreversible livslange negative konsekvenser av både psykisk og fysisk art.

Sammen med manglende evidens for "bekreftelsesmodellen" bidrar økt kjennskap til personer som angrer og “detransisjonerer” til at stadig flere forskere og klinikere advarer mot kjønnsbekreftende behandling.

Det blir ropt varsku mot rask og ukritisk bekreftelse av den unges selvbestemmelse av kjønn, og mot medvirkning til sosial transisjon.

Skoleansatte har begrenset innsikt i elevens livssituasjon og utfordringer. Det er risikabelt å bygge en så alvorlig intervensjon som sosial transisjon på fragmentarisk kunnskap, og det er helt nødvendig å avklare situasjonen med foreldre/foresatte.

Om sosial transisjon på skolen er det riktige steget for den enkelte, må avgjøres på grunnlag av dysforiens opprinnelse, dens varighet, intensitet og påvirkning på hvordan den unge fungerer. Derfor er det nødvendig at eventuelle tiltak i det sosiale miljøet er overvåket av klinikere i samråd med pårørende. Dette er ikke en avgjørelse som ligger innenfor skolens kompetanseområde.

Det må understrekes at kjønnsdysfori har en sammensatt etiologi (årsaksbilde) som kan handle om et problematisk forhold til kropp eller seksualitet, kjønnsroller, traumer, påvirkning fra sosiale miljøer eller sosiale medier, m.m. Skolen må legge til grunn at foreldrene muligens vil kunne forklare hvordan barnet har utviklet en stressreaksjon i forhold til sitt kjønn.

Dersom en skole blir bedt om å bytte ut en elevs navn og pronomen, skjer dette noen ganger uten at foreldre eller foresatte er forhåndsinformert om sitt barns ønske. I noen tilfeller blir ønsket også holdt skjult for foreldre, og den unge får støtte fra skolen til å gjennomføre et navn- og pronomenskifte i skolesammenheng. Særlig alvorlig er det om skolen tillater at navneskiftet blir holdt skjult for foreldrene.

Helsemyndighetene i UK gir skoler råd om at sosial transisjon “is a complex decision and should be considered an active intervention”. Videre: “Supporting a social transition without the involvement of parents or carers can create complex difficulties within families and is not recommended. Secrets between parents or carers and their children are problematic and are likely to create further issues in the future.”

Skolene må hensynta at foreldre/foresatte er best posisjonert til å veie fordeler og risiko angående sosial transisjon og andre mentale helseaspekter hos den unge. Foreldre utgjør dessuten den unges nærmeste og mest sentrale støttenettverk i et livsløpperspektiv. Det er viktig at skolen ikke bidrar til å skape, eventuelt forsterke, konflikter og avstand mellom de unge og deres foresatte.

• Skolen skal være nøytral. Det er viktig å hensynta elevers følelser, men samtidig skal man ikke påvirke elever ved å behandle følelser som kan være midlertidige som urokkelige fakta.

• Skolen må vurdere hvordan sosial transisjon av en elev påvirker andre elevers virkelighetsoppfatning og kjønnsbaserte hensyn og rettigheter.

• Hvis sosial transisjon er støttet av elevens pårørende, kan skolen tilpasse skolehverdagen, for eksempel ved å tilby toaletter og garderober innredet på måter egnet for individuell bruk, og ved å revurdere kjønnsdelte aktiviteter på skolen, unntatt aktiviteter der inndelingen er nødvendig.

• Skolen bør forsterke budskapet om at det finnes mange måter å være jente eller gutt på, mens biologisk realitet er noe vi må forholde oss til.

Norske skoler bør ikke stå fritt til å medvirke i en elevs ønske om sosial transisjon. Dette er en aktiv psykososial intervensjon som kan påvirke utfallet av kjønnsdysfori.

Dersom skolen bidrar til å sette den unges fysiske og mentale helse i risiko, er dette alvorlig. Særlig alvorlig er det hvis denne medvirkningen blir holdt skjult for foreldre og/eller er imot deres uttalte ønske. For elevens beste bør skolen - også av helsemessige hensyn - vektlegge en åpen og god dialog med elevens foreldre eller foresatte.

Referanser